Windwalker

 

Så kom vi da endelig til tredje og siste bok i Starlight & Shadows trilogien. Denne var opprinnelig ikke planlagt, men etter nøye overveielse valgte Cunningham å gjøre to bøker om til tre.

 

Dette er jeg veldig glad for av to grunner. For det første gav tredje boken oss et rikt innblikk i landet Rashemen og spesielt dens hekser. Hekser har fascinert meg siden jeg var liten, og det at de er menneskekvinner gav meg noe som bok to ikke gjorde – et forbilde. Dette forbildet heter Zofia, en gammel kvinne og Fyodors bestemor. Den andre grunnen er at jeg følte at bok to ikke var den egentlige avslutningen på serien. Gorlist var fortsatt en bit av puslespillet og andre vesener hadde en del uoppgjort med alveprinsessen. I bok tre knytes alle de løse trådene sammen, men åpner også opp for fremtidige eventyr.

 

Hovedpersonen er fortsatt Liriel, og sammen med Fyodor reiser hun fra den vestlige ytterkant av delkontinentet Faerûn til Rashemen, som er på den ytterst østlige. Gamle fiender dukker opp underveis, Liriel oppdager en dypere hensikt ved ferden sin og edderkoppgudinnen Lolth vever sin egen vev av intriger og forræderi. Windwalker amuletten er veilederen for svartalven og hennes ledsager, men legger også grunnlaget for alt det andre som skjer i fortellingen.

 

Rashemen har aspekter av både slavisk og norrønt samfunn. Berserkere er deres fremste krigere og heksene kan til dels minne om volvene jeg etterlyste i forrige bok. Av slaviske innslag er blant annet språkbruken og mytologien fremtredende. Både en domovoi og en rusalka dukker opp i løpet av fortellingen. Rashemen har også sin egen, unike mytologi i form av landånder ved navn telthor – et morsomt ord når man fornorsker det – og hamskiftende vesener kalt uthraki som lurer og spiser mennesker. I Rashemen er folket like mistenksomme ovenfor svartalver som i resten av Faerûn, så Liriel har mer enn nok utfordringer og hanskes med.

 

Heksene, lik Liriel, praktiserer også en kombinasjon av mystisk og guddommelig magi. Gudinnen deres er trefoldig – jomfru, mor og gammel kone – ikke ulikt gudinnen i heksereligionen Wicca. For heksene blir dette i tilfelle gudinnene Mielikki, Chauntea og Mystra – jaktgudinne, moder jord og gudinne for magi. De er ikke like fremtredende i boka som det Lolth er.

 

Windwalker er veldig sammensatt. I tillegg til gamle fiender dukker det også opp to nye venner som krever sine egne presentasjoner, og alle disse skjebnene flettes sammen for å drive handlingen fremover. Dette kan skape en del problemer for leseren, spesielt hvis vedkommende ikke kjenner til en del av figurene fra før av. Jeg var så heldig at jeg gjorde det, men for de som er nye til Forgotten Realms skjønnlitteraturen kan det fort bli forvirrende og kaotisk.

 

Min absolutte favoritt i hele boka er faktisk Zofia. Liriel har jeg fortsatt en forkjærlighet for, men som tidligere uttrykt ønsket jeg meg en menneskekvinne som forbilde. Det fikk jeg. Zofia er slu, lur, pragmatisk og en vis og klok leder. Som heks har hun magisk kraft – alltid et pluss – og hun ter seg med feminin autoritet og verdighet. I heksene får Liriel se en helt annen måte for kvinner å styre på, en som er basert på tillit og tålmodighet heller enn frykt og forræderi. Liriels tanker rundt Zofia blir også omtalt med stor respekt og ærbødighet da den gamle heksa minner henne om matriarkene hjemme i ren kompetanse. Satt i politisk kontekst er dette faktisk et enormt kompliment, og det igjen gjør meg enda mer begeistret for Zofia.

 

Jeg er hovedsakelig fornøyd med boka, men det er en ting som trakk kvaliteten nedover. Det dukket opp flere skrivefeil og inkonsekvent staving av enkelte personers navn underveis, som dessverre distraherte fra en ellers fantastisk fortelling. Dette er flaut for forlaget da det burde vært mer enn nok korrekturlesere til å ta fatt i disse tingene. Det er også et sted i boka hvor et av forfatterens egne notater angående et ord på svartalvisk dukker opp, og det distraherte faktisk nok til å bryte opp i leseropplevelsen. Slurvete.

 

Alt i alt vil jeg anbefale denne trilogien. Tingene jeg var plaget over trenger ikke nødvendigvis påvirke andre like sterkt, og det kan fint hende at det er andre ting ved historien som plager andre lesere mye mer. Det er ikke bøkene å begynne med hvis du er ny til Forgotten Realms, derimot, men for mer erfarne lesere passer de utmerket.

 

Nybegynnere, frykt ikke – Elaine og andre FR forfattere har skrevet andre bøker som er mye greiere å starte med. Kanskje dukker de opp på biblioteket en dag.

 

 

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Lyden av asfalt

Yngve Kveine er debutant og har skrevet en forrykende roman om å vokse opp i Groruddalen. Lyden av asfalt er en musikalsk dannelsesroman om en gjeng gutter som vokser opp på Linderud i Oslo på 80- og 90-tallet. Den fikk meg til å minnes opplevelsen av å lese Beatles for første gang.

Jeg-personen vokser opp i blokk og sovner til lyden av dekk over asfalten.  Foreldrene skiller seg, og mora flytter til andre sida av Trondheimsveien. Det er mobbing og rivalisering med andre gutter, problemer med lærere og skolen. Vennskapet og samholdet guttene imellom, gjennom barndom, ungdom og starten på voksenlivet er skildret i et røft østkantspråk, men med mye humor, varme og kjærlighet. Gutta digger Jokke & Valentinerne og har alle sine referanser i Jokkes tekster. Kapitlene har navn etter sangtitlene: Tida er inne, Verdiløse menn, Tomgang osv. Gutta sjøl har kallenavn som Snikern, Hevneren, Slegga og Slaktern, og kjellerstua der de pleier å møtes, kaller de Penthousen. Etter militæret blir også Kongen av Tønsberg en av gjengen.

De har stolthet - og lengsler og drømmer som bare venter på å få utløp når de endelig når det forjettede land – voksenlivet. Men ikke alle drømmer er like oppnåelige. Damer er for eksempel umulig å forstå seg på, og nederlagene står formelig i kø. Men gutta gir ikke opp, hver helg er det ut på byen og nye fyllekuler.

Hovedpersonen drømmer om å bli forfatter, men slites mellom ønsket om å bryte ut og gjøre egne ting og tryggheten i å bare følge med strømmen. Han sliter med å få en retning på livet sitt og komme seg videre, realisere drømmene sine og bli voksen

Tangled Webs

Neste bok i Starlight & Shadows serien er Tangled Webs. I første bok var Liriels rase standarden, med Fyodor som rosinen i pølsa. I denne boka er det stikk motsatt.

Liriel har forlatt sitt underjordiske hjem til fordel for en reise med Fyodor på jordens overflate. Med en amulett kalt Windwalker – funnet i første bok – har hun oppnådd noe andre svartalver tidligere ikke har klart, nemlig å ta med den mystiske magien sin og Lolths gudommelige magi opp under sol- og månelys. Nå ønsker hun å finne en mer permanent løsning, som tar paret til øya Ruathym. Fyodor, på sin side, trenger å frigjøres fra den magiske perversjonen av berserkerraseriet som gjør ham ute av stand til å skille mellom venn og fiende. Amuletten knytter dem sammen.

Ruathyms samfunn er løst basert på vikingenes samfunn. Veldig løst. Første forskjellen er at Tinget, som historisk sett var åpent for alle, har blitt begrenset til mannlige krigere. Kun stemmene til de mannlige krigerne blir hørt i Tinget, og det er kun menneskemenn som blir ansett som verdige krigere. Tinget i Skandinavia ble etter hvert begrenset, men kun etter kristningen, og Forgotten Realms er en polyteistisk verden uten idéer om arvesynd. Jeg forstår at dette var et forsøk fra forfatteren om å skape en kontrast til det samfunnet Liriel er vant til, men jeg klarer ikke helt å tilgi hennes bastardisering av min kulturelle bakgrunn, spesielt noe så hellig som Tinget. Kontrasten blir for ekstrem og usannsynlig.

Videre utviser forfatteren en stereotypisk amerikansk (les: forenklende og fordummende) forståelse av europeisk historie gjennom Fyodors beskrivelse av Ruathyms samfunn. Kvinnene er en homogen masse som ikke kan tenke selv og kvinner med egne meninger er ikke noe mennene på øya er vant med. Ruathyms kvinner bryr seg ikke med politikk, styring og krig og foretrekker å overlate sånt til mennene. Liriels bemerkning om «So they are fools, what of it?» treffer med utmerket presisjon og jeg føler meg veldig som Liriel mens jeg leser boka. Elaine kunne hatt godt av å lese seg opp om vikingtidens dronninger så vel som deres konger, men det kommer altfor godt fram i denne boka at det har hun ikke.

Taktikkene til Ruathyms krigere er også helt uvirkelige sammenlignet med realiteten i vikingtiden. Vikingene var fryktede krigere, men ikke fordi de på magisk vis var fysisk sterkere eller flinkere til å slåss enn andre krigere rundt den tiden. De var fryktet fordi de var forræderske, slu og ytterst uforutsigbare. De visste når det var best å slåss og når det var best å la være. Idéen om ære handlet ikke om å løpe fram med sverdet hevet og et kamphyl på leppene, hvor den sterkeste var vinneren – i Håvamål er denne slags dumdristighet latterliggjort. I Tangled Webs, derimot, blir krigerne presentert som nettopp denne typen, enfoldige og så fokuserte på en ting at de ikke kan se alle de andre truslene rundt dem. Et lite innblikk i kongesagaene viser noe helt annet – en type politikk som svartalvene faktisk hadde respektert, om enn uten å ville innrømme det.

Det aller siste ved Ruathyms «viking» samfunn er deres fobi for magi. Vikingene, ifølge legendene, var godt vant med det. Runer, volver, seidmenn og spådommer var ganske så vanlige. Volva, spesielt, var godt respektert, en kvinne som kombinerte trolldom med sjamanisme og spåredskaper. Denne fobien virker derfor også veldig usannsynlig. Hadde samfunnet lignet mer på Skandinavia under renessansen (som var noe Norge gikk glipp av) eller opplysningstiden, da hekseprosessene herjet som verst, hadde det kanskje gitt mer mening.

Sånn som folket er presentert i denne boka virker Ruathym mer som en parodi på vikingene enn basert på dem. Det er åpenbart at forfatteren ikke har gjort hjemmeleksa si.

Med det sagt så er det fortsatt aspekter ved boka som gjør den like bra som forgjengeren. Liriel skuffer aldri, og det Ruathenske tvillingparet Dagmar og Ygraine gir leseren to forfriskende og interessante kvinnefigurer i en ellers kjedelig, litterær demonstrasjon av menneskekvinner. Sjørøveren Hrolf og sjamanen Ulf utviser visdom som ellers ikke er å finne i Ruathenske menn. Selv Ibn, som er en intolerant alvehater, imponerer. Utviklingen av forholdet mellom Liriel og Fyodor er både morsom og hjerteskjærende å følge med på, spesielt når den styres mot Lolth og hennes jerngrep om alveprinsessen. Liriels indre reise blir like så viktig som hennes ytre, og måten de blir flettet sammen på i boka veier heldigvis opp for mye av manglene.

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Daughter of the Drow

Daughter of the Drow er første bok i trilogien Starlight & Shadows om svartalvprinsessen Liriel Baenre. I boka møter vi en ung, fyrrig kvinne med sterk personlighet og et drømmende hjerte. Hun vokser opp uten mye engasjement fra faren, Gromph, bortsett fra når han kan bruke henne til egen vinning. Dette gir henne mye frihet, noe hun utnytter til det fulle så hun kan tilfredsstille sin egen lyst for eventyr og vennskap.

Magien i Forgotten Realms er delt opp mellom guddommelig og mer mystikk-orientert. Den mystiske magien er personlig og drevet fram av brukerens vilje, mens den guddommelige har sin opprinnelse i en gud eller gudinne. Svartalvene har flere guddommer, og den største blant disse er gudinnen Lolth.

I Menzoberranzan, Liriels underjordiske fødeby, domineres hele samfunnet av Lolth sin kirke. De øverste politikerne er alle yppersteprestinner, og kun kvinnelige svartalver kan bli medlemmer av presteskapet (eller prestinneskapet som det da burde hete siden det kvinnelige er standarden i dette samfunnet). Svartalvenes samfunn er basert på den femmefobiske idéen om at et matriarki ikke vil være noe annerledes enn et patriarki i utforming og praksis. Ironisk nok er det misandriske matriarkiet til Lolth da basert på maskuline idealer som konkurranse, stoisk holdning og den sterkestes rett. Samtidig inkluderer den de mørke sidene av femininitet, som sladder, intriger og attentater. Dette er noe både mannlige og kvinnelige svartalver deltar i, og med stor glede da det er sagt at Lolth favoriserer de som er best i dette «spillet». Kvinnene har en klar fordel.

Liriel er helt klart oppvokst på et kvinnelig svartalv-privilegium, og en prinsesses sådan. Hun er bortskjemt, egoistisk og arrogant, som oppførselen hennes viser i møtene med blant annet mennesket Fyodor og den mannlige svartalven Gorlist. Ulikt andre kvinnelige svartalver drømmer hun om eventyr og ekte vennskap, to ting hun ikke kan få i den undertrykkende og svikefulle atmosfæren i hjembyen sin. Hun er leken og nysgjerrig, kjapp i replikken og vittig nok til å slippe unna med det. De nådeløse spillereglene til svartalvene har hun fulgt hele livet, men hun griper smutthullene der hun finner dem.

Hun er heller ikke det eneste unntaket beskrevet i boka. Elaine skriver også om svartalver som følger andre guddommer, i dette tilfellet Vhaeraun og Eilistraee. Gorlist og hans far, Nisstyre, tilhengere av Vhaeraun, er like undertrykkende og svikefulle som andre svartalver, men de er betraktelig mer åpensindige i forhold til måten de forholder seg til andre raser på. Det vil si at de dreper dem ikke alltid etter å ha ranet dem.

Tilhengerne av Eilistraee er derimot et stort avvik fra det ordinære. De praktiserer åpensindighet og toleranse, oppfordrer til fred og beskytter forskjellige områder fra angrep. Svartalver som forlater underverdenen til fordel for et liv under måneskinn og nattemørke finner ofte et hjem blant dem.

Fyodor er rosinen i pølsa. For det første er han et menneske, og en mann sådan. Han kommer fra landet Rashemen, et land hvis kultur ligner på en sammenslåing av Russland og Skandinavia, men med hovedvekt på førstnevnte. Rashemen er styrt av hekser, kvinner som praktiserer både mystisk og guddommelig magi under en trefoldig gudinne. Folket i Rashemen er stolte av sitt opphav, hardtarbeidende, direkte og ærlige. Fyodor er intet unntak.

Elaines skildringer og skrivemåte er veldig fengende. Fra første side blir jeg dratt inn i en verden av magi, mystikk og spenning, og den gir ikke slipp før jeg legger fra meg boken (ytterst motvillig). Måten hun beskriver Liriel på er veldig troverdig. Jeg har lett for å se henne for meg i den situasjonen hun er. Altfor ofte, spesielt i fantasy, vil en forfatter heller skrive om en «perfekt» hovedfigur som aldri gjør noe galt, har skjønt alt som er feil rundt seg fra barnsbein av og dermed ikke har noe særlig behov for videreutvikling. Liriel, derimot, har dybde og demonstrerer utmerket hvordan et samfunn påvirker selv de som skiller seg ut og vil noe annet enn det verdenen rundt dem har å tilby.

Bøker av typen Daughter of the Drow er en sjeldenhet i fantasylitteratur. Det fantastiske blir mer troverdig i Elaines skildringer, mer virkelig. Hun får meg til å undres over alle de magiske tingene som skjer, samtidig som det er mer enn nok plass til personene i historien. Handlingen baserer seg på et enkelt, men treffsikkert konsept, og utvikler seg på en logisk måte. I Liriel får jeg ei heltinne jeg kan tro på men ikke forutsi handlingene til. Nærværet av en kvinnelig hovedperson i en ellers mannsdominert verden av hovedpersoner er veldig oppmuntrende. Nå mangler bare en menneskekvinne som jeg kan like og som er et forbilde til samme tid.

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Jenta fra Mars

Boka er basert på Anna Woltz' intervjuer med Vicky Janssen om hennes liv, men er en jeg-fortelling, der personene har fiktive navn og framstår som romanpersoner.

Hovedpersonen er Evert/Evy, som helt siden han var liten har følt seg ukomfortabel med å være født som gutt. Han er fra en reisende familie og foreldrene er uten utdanning. Som ganske liten liker Evert/Evy best å være med jentene, tegne og leke med dokker. Fotball og andre gutteleker bryr han seg ikke om.

Dette går noenlunde greit i barnehagen og barneskolen, men på ungdomsskolen blir det vanskeligere. Der begynner mobbingen, hviskingen og kommentarene. Det er hjerteskjærende lesning. Evert/Evy forstår etter hvert at han er født i feil kropp. Han skulle ha vært født som jente.

Vi kommer nær inn på Evert/Evy. Hun må gjennomgå mange følelsesmessige påkjenninger. Heldigvis finner hun etter hvert venner som støtter henne, og en klok og forståelsesfull lærer på videregående får stor betydning. Hennes kamp både mot mobbingen og mot foreldrene for å få aksept for sitt ønske om å skifte kjønn er godt skildret. Hun forteller kronologisk og nøkternt, men også med en viss humor, om livet sitt helt fra 2-3 årsalderen og fram til hun etter lang kamp mot uvitenhet og intoleranse endelig får ønsket sitt oppfylt og får gjennomføre den etterlengtede kjønnsoperasjonen.

Denne boka anbefales varmt!

Pappa er et postkort

Boka er skrevet av Ida Løkås. Jeg likte hennes debutbok Det fine som flyter forbi og prøvde meg på andreboka. Den henvender seg til et noe yngre publikum, sannsynligvis ungdomsskolealder og tidlig videregående.

Hovedpersonen Una har aldri kjent faren sin, men har hvert år på bursdagen fått et postkort fra ham. Så - på 16-årsdagen – kommer det ikke. Una begynner å lure – har han glemt henne, eller enda verre: Er han død? Og hvem er han egentlig, går det an å finne han?

Bursdagsselskapet er en hjemme-alene-fest som involverer en del alkohol, og neste morgen våkner hun med en ukjent og mystisk men kjekk filmstudent i senga si. Han skal lage en dokumentarfilm som prosjekt på skolen og ønsker å bruke Una og hennes forsvunne far som tema. Dermed er jakten i gang, godt hjulpet av at Una faller hodestups for filmstudenten og lar seg drive med. På mage måter blir det hans jakt og han som driver prosjektet framover, mens Una i utgangspunktet er noe mer tilbakeholden.

Et sidetema er spørsmålet om hvorvidt Una vil komme inn på dramalinja på den skolen ønsker seg. Moren hennes er skuespiller, og hun ønsker å gå samme vei. Eller gjør hun egentlig det?

Slutten skal ikke røpes, men det legges ut ledetråder, og når du tror du har skjønt det, er det enda flere overraskelser i vente.

Det handler om identitet og om å «finne seg sjøl», som det ofte gjør i ungdomsromaner. Denne er lett å lese, ganske spennende og inneholder både romantikk og mystikk. Språket flyter godt.

Liker du John Green, er dette ei bok for deg

Boka heter Vi var løgnere og er skrevet av den amerikanske forfatteren E. Lockhart.
Typisk amerikansk miljø, men det er av underordnet betydning. Det er mellommenneskelige relasjoner og verdier som står i fokus i denne thrilleraktige boka.

Det handler om vakre og rike mennesker i en storfamilie som tilbringer somrene på en privat øy. Det er fire ungdommer som har et tett vennskap. De kalles Løgnerne. Jeg-personen og fortelleren heter Cadence Sinclair Eastman og er nesten 18 år idet boka starter. Hun forteller om det som har skjedd på øya fra det året hun var femten og fram til den forferdelige ulykken som forårsaket hukommelsestapet og migrenen hennes.

Fasade er viktig for Sinclair-familien. Aldri vise svakhet. Cadences mor maner stadig datteren til å ta seg sammen, oppføre seg normalt, ikke lage opptrinn, løfte haka. Det spiller ingen rolle om familiene går i oppløsning innenfra med løgner, falskhet, skilsmisser, drikking, krangling og innbyrdes maktkamper. Ungdommene gjennomskuer selvfølgelig de voksnes stive smil og løgnaktige væremåte og deres åpenlyse forsøk på å innynde seg hos den rike bestefaren for å sikre seg mest mulig av arven som de har i sikte i ganske overskuelig framtid. Noen av dem prøver å sette spørsmålstegn ved families verdier og verdensanskuelse, men avfeies av de andre. Opprøret ulmer.

Spenningen i boka knytter seg til kjærlighetshistorien mellom Cadence og fetterens kamerat, som er med dem på øya hver sommer, og den gradvise avsløringen av hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen da alt raste sammen. Men hva er sant og hva er ikke? Det kan jeg ikke røpe, for det vil ødelegge leseropplevelsen.

Les den.
Og hvis noen spør hvordan den ender. Bare LYV. (Fra baksideteksten)

Min mor sier...

handler om å arbeide seg langsomt gjennom en kjærlighetssorg.
Boka er skrevet av den danske forfatteren Stine Pilgaard.
Den består av korte kapitler med dialoger og gjengir samtaler mellom hovedpersonen og hennes (tidligere) kjæreste, hennes mor, hennes far, hennes lege (som hun håper skal kunne hjelpe til i helbredelsen) og ikke minst hennes venninne Mulle, som angriper problemet med sin hang til systemer og diagrammer.
Gjennom samtalene i knapp, refererende stil blir vi også kjent med personene rundt hovedpersonen: Kjærlige foreldre, deres nye partnere, legen og spinndoktorvenninnen. Ofte snakker de forbi hverandre, og det oppstår underlige bilder og komiske situasjoner.
Hovedpersonen har vanskelig for å gi slipp på det som har vært, hun oppsøker kjæresten og prøver å finne ut hva som gikk galt. Smått om senn går det likevel rette veien.
Hovedpersonen mener at hun har en "usedvanlig hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet" (s. 20). Legen hennes forklarer da at den bevisste overføringen fra korttids- til langtidshukommelse skjer i et område i hjernen som heter hippocampus - det latinske ordet for sjøhest. Hun begynner å skrive ned minnene og overføre dem til langtidshukommelsen samtidig som hun fjerner seg fra de smertefulle nåtidsopplevelsene. Innimellom samtalene er det derfor tolv kapitler med "monologer fra en sjøhest", der hun langsomt kommer seg gjennom smerten og begynner å se framover.