søndag 31. mai 2015

Lyden av asfalt

Yngve Kveine er debutant og har skrevet en forrykende roman om å vokse opp i Groruddalen. Lyden av asfalt er en musikalsk dannelsesroman om en gjeng gutter som vokser opp på Linderud i Oslo på 80- og 90-tallet. Den fikk meg til å minnes opplevelsen av å lese Beatles for første gang.

Jeg-personen vokser opp i blokk og sovner til lyden av dekk over asfalten.  Foreldrene skiller seg, og mora flytter til andre sida av Trondheimsveien. Det er mobbing og rivalisering med andre gutter, problemer med lærere og skolen. Vennskapet og samholdet guttene imellom, gjennom barndom, ungdom og starten på voksenlivet er skildret i et røft østkantspråk, men med mye humor, varme og kjærlighet. Gutta digger Jokke & Valentinerne og har alle sine referanser i Jokkes tekster. Kapitlene har navn etter sangtitlene: Tida er inne, Verdiløse menn, Tomgang osv. Gutta sjøl har kallenavn som Snikern, Hevneren, Slegga og Slaktern, og kjellerstua der de pleier å møtes, kaller de Penthousen. Etter militæret blir også Kongen av Tønsberg en av gjengen.
De har stolthet - og lengsler og drømmer som bare venter på å få utløp når de endelig når det forjettede land – voksenlivet. Men ikke alle drømmer er like oppnåelige. Damer er for eksempel umulig å forstå seg på, og nederlagene står formelig i kø. Men gutta gir ikke opp, hver helg er det ut på byen og nye fyllekuler.
Hovedpersonen drømmer om å bli forfatter, men slites mellom ønsket om å bryte ut og gjøre egne ting og tryggheten i å bare følge med strømmen. Han sliter med å få en retning på livet sitt og komme seg videre, realisere drømmene sine og bli voksen

onsdag 13. mai 2015

Tangled Webs

Neste bok i Starlight & Shadows serien er Tangled Webs. I første bok var Liriels rase standarden, med Fyodor som rosinen i pølsa. I denne boka er det stikk motsatt.

Liriel har forlatt sitt underjordiske hjem til fordel for en reise med Fyodor på jordens overflate. Med en amulett kalt Windwalker – funnet i første bok – har hun oppnådd noe andre svartalver tidligere ikke har klart, nemlig å ta med den mystiske magien sin og Lolths gudommelige magi opp under sol- og månelys. Nå ønsker hun å finne en mer permanent løsning, som tar paret til øya Ruathym. Fyodor, på sin side, trenger å frigjøres fra den magiske perversjonen av berserkerraseriet som gjør ham ute av stand til å skille mellom venn og fiende. Amuletten knytter dem sammen.

Ruathyms samfunn er løst basert på vikingenes samfunn. Veldig løst. Første forskjellen er at Tinget, som historisk sett var åpent for alle, har blitt begrenset til mannlige krigere. Kun stemmene til de mannlige krigerne blir hørt i Tinget, og det er kun menneskemenn som blir ansett som verdige krigere. Tinget i Skandinavia ble etter hvert begrenset, men kun etter kristningen, og Forgotten Realms er en polyteistisk verden uten idéer om arvesynd. Jeg forstår at dette var et forsøk fra forfatteren om å skape en kontrast til det samfunnet Liriel er vant til, men jeg klarer ikke helt å tilgi hennes bastardisering av min kulturelle bakgrunn, spesielt noe så hellig som Tinget. Kontrasten blir for ekstrem og usannsynlig.

Videre utviser forfatteren en stereotypisk amerikansk (les: forenklende og fordummende) forståelse av europeisk historie gjennom Fyodors beskrivelse av Ruathyms samfunn. Kvinnene er en homogen masse som ikke kan tenke selv og kvinner med egne meninger er ikke noe mennene på øya er vant med. Ruathyms kvinner bryr seg ikke med politikk, styring og krig og foretrekker å overlate sånt til mennene. Liriels bemerkning om «So they are fools, what of it?» treffer med utmerket presisjon og jeg føler meg veldig som Liriel mens jeg leser boka. Elaine kunne hatt godt av å lese seg opp om vikingtidens dronninger så vel som deres konger, men det kommer altfor godt fram i denne boka at det har hun ikke.

Taktikkene til Ruathyms krigere er også helt uvirkelige sammenlignet med realiteten i vikingtiden. Vikingene var fryktede krigere, men ikke fordi de på magisk vis var fysisk sterkere eller flinkere til å slåss enn andre krigere rundt den tiden. De var fryktet fordi de var forræderske, slu og ytterst uforutsigbare. De visste når det var best å slåss og når det var best å la være. Idéen om ære handlet ikke om å løpe fram med sverdet hevet og et kamphyl på leppene, hvor den sterkeste var vinneren – i Håvamål er denne slags dumdristighet latterliggjort. I Tangled Webs, derimot, blir krigerne presentert som nettopp denne typen, enfoldige og så fokuserte på en ting at de ikke kan se alle de andre truslene rundt dem. Et lite innblikk i kongesagaene viser noe helt annet – en type politikk som svartalvene faktisk hadde respektert, om enn uten å ville innrømme det.

Det aller siste ved Ruathyms «viking» samfunn er deres fobi for magi. Vikingene, ifølge legendene, var godt vant med det. Runer, volver, seidmenn og spådommer var ganske så vanlige. Volva, spesielt, var godt respektert, en kvinne som kombinerte trolldom med sjamanisme og spåredskaper. Denne fobien virker derfor også veldig usannsynlig. Hadde samfunnet lignet mer på Skandinavia under renessansen (som var noe Norge gikk glipp av) eller opplysningstiden, da hekseprosessene herjet som verst, hadde det kanskje gitt mer mening.

Sånn som folket er presentert i denne boka virker Ruathym mer som en parodi på vikingene enn basert på dem. Det er åpenbart at forfatteren ikke har gjort hjemmeleksa si.

Med det sagt så er det fortsatt aspekter ved boka som gjør den like bra som forgjengeren. Liriel skuffer aldri, og det Ruathenske tvillingparet Dagmar og Ygraine gir leseren to forfriskende og interessante kvinnefigurer i en ellers kjedelig, litterær demonstrasjon av menneskekvinner. Sjørøveren Hrolf og sjamanen Ulf utviser visdom som ellers ikke er å finne i Ruathenske menn. Selv Ibn, som er en intolerant alvehater, imponerer. Utviklingen av forholdet mellom Liriel og Fyodor er både morsom og hjerteskjærende å følge med på, spesielt når den styres mot Lolth og hennes jerngrep om alveprinsessen. Liriels indre reise blir like så viktig som hennes ytre, og måten de blir flettet sammen på i boka veier heldigvis opp for mye av manglene.


Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

onsdag 6. mai 2015

Daughter of the Drow

Daughter of the Drow er første bok i trilogien Starlight & Shadows om svartalvprinsessen Liriel Baenre. I boka møter vi en ung, fyrrig kvinne med sterk personlighet og et drømmende hjerte. Hun vokser opp uten mye engasjement fra faren, Gromph, bortsett fra når han kan bruke henne til egen vinning. Dette gir henne mye frihet, noe hun utnytter til det fulle så hun kan tilfredsstille sin egen lyst for eventyr og vennskap.

Magien i Forgotten Realms er delt opp mellom guddommelig og mer mystikk-orientert. Den mystiske magien er personlig og drevet fram av brukerens vilje, mens den guddommelige har sin opprinnelse i en gud eller gudinne. Svartalvene har flere guddommer, og den største blant disse er gudinnen Lolth.

I Menzoberranzan, Liriels underjordiske fødeby, domineres hele samfunnet av Lolth sin kirke. De øverste politikerne er alle yppersteprestinner, og kun kvinnelige svartalver kan bli medlemmer av presteskapet (eller prestinneskapet som det da burde hete siden det kvinnelige er standarden i dette samfunnet). Svartalvenes samfunn er basert på den femmefobiske idéen om at et matriarki ikke vil være noe annerledes enn et patriarki i utforming og praksis. Ironisk nok er det misandriske matriarkiet til Lolth da basert på maskuline idealer som konkurranse, stoisk holdning og den sterkestes rett. Samtidig inkluderer den de mørke sidene av femininitet, som sladder, intriger og attentater. Dette er noe både mannlige og kvinnelige svartalver deltar i, og med stor glede da det er sagt at Lolth favoriserer de som er best i dette «spillet». Kvinnene har en klar fordel.

Liriel er helt klart oppvokst på et kvinnelig svartalv-privilegium, og en prinsesses sådan. Hun er bortskjemt, egoistisk og arrogant, som oppførselen hennes viser i møtene med blant annet mennesket Fyodor og den mannlige svartalven Gorlist. Ulikt andre kvinnelige svartalver drømmer hun om eventyr og ekte vennskap, to ting hun ikke kan få i den undertrykkende og svikefulle atmosfæren i hjembyen sin. Hun er leken og nysgjerrig, kjapp i replikken og vittig nok til å slippe unna med det. De nådeløse spillereglene til svartalvene har hun fulgt hele livet, men hun griper smutthullene der hun finner dem.

Hun er heller ikke det eneste unntaket beskrevet i boka. Elaine skriver også om svartalver som følger andre guddommer, i dette tilfellet Vhaeraun og Eilistraee. Gorlist og hans far, Nisstyre, tilhengere av Vhaeraun, er like undertrykkende og svikefulle som andre svartalver, men de er betraktelig mer åpensindige i forhold til måten de forholder seg til andre raser på. Det vil si at de dreper dem ikke alltid etter å ha ranet dem.

Tilhengerne av Eilistraee er derimot et stort avvik fra det ordinære. De praktiserer åpensindighet og toleranse, oppfordrer til fred og beskytter forskjellige områder fra angrep. Svartalver som forlater underverdenen til fordel for et liv under måneskinn og nattemørke finner ofte et hjem blant dem.

Fyodor er rosinen i pølsa. For det første er han et menneske, og en mann sådan. Han kommer fra landet Rashemen, et land hvis kultur ligner på en sammenslåing av Russland og Skandinavia, men med hovedvekt på førstnevnte. Rashemen er styrt av hekser, kvinner som praktiserer både mystisk og guddommelig magi under en trefoldig gudinne. Folket i Rashemen er stolte av sitt opphav, hardtarbeidende, direkte og ærlige. Fyodor er intet unntak.

Elaines skildringer og skrivemåte er veldig fengende. Fra første side blir jeg dratt inn i en verden av magi, mystikk og spenning, og den gir ikke slipp før jeg legger fra meg boken (ytterst motvillig). Måten hun beskriver Liriel på er veldig troverdig. Jeg har lett for å se henne for meg i den situasjonen hun er. Altfor ofte, spesielt i fantasy, vil en forfatter heller skrive om en «perfekt» hovedfigur som aldri gjør noe galt, har skjønt alt som er feil rundt seg fra barnsbein av og dermed ikke har noe særlig behov for videreutvikling. Liriel, derimot, har dybde og demonstrerer utmerket hvordan et samfunn påvirker selv de som skiller seg ut og vil noe annet enn det verdenen rundt dem har å tilby.

Bøker av typen Daughter of the Drow er en sjeldenhet i fantasylitteratur. Det fantastiske blir mer troverdig i Elaines skildringer, mer virkelig. Hun får meg til å undres over alle de magiske tingene som skjer, samtidig som det er mer enn nok plass til personene i historien. Handlingen baserer seg på et enkelt, men treffsikkert konsept, og utvikler seg på en logisk måte. I Liriel får jeg ei heltinne jeg kan tro på men ikke forutsi handlingene til. Nærværet av en kvinnelig hovedperson i en ellers mannsdominert verden av hovedpersoner er veldig oppmuntrende. Nå mangler bare en menneskekvinne som jeg kan like og som er et forbilde til samme tid.


Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket