Tangled Webs

Neste bok i Starlight & Shadows serien er Tangled Webs. I første bok var Liriels rase standarden, med Fyodor som rosinen i pølsa. I denne boka er det stikk motsatt.

Liriel har forlatt sitt underjordiske hjem til fordel for en reise med Fyodor på jordens overflate. Med en amulett kalt Windwalker – funnet i første bok – har hun oppnådd noe andre svartalver tidligere ikke har klart, nemlig å ta med den mystiske magien sin og Lolths gudommelige magi opp under sol- og månelys. Nå ønsker hun å finne en mer permanent løsning, som tar paret til øya Ruathym. Fyodor, på sin side, trenger å frigjøres fra den magiske perversjonen av berserkerraseriet som gjør ham ute av stand til å skille mellom venn og fiende. Amuletten knytter dem sammen.

Ruathyms samfunn er løst basert på vikingenes samfunn. Veldig løst. Første forskjellen er at Tinget, som historisk sett var åpent for alle, har blitt begrenset til mannlige krigere. Kun stemmene til de mannlige krigerne blir hørt i Tinget, og det er kun menneskemenn som blir ansett som verdige krigere. Tinget i Skandinavia ble etter hvert begrenset, men kun etter kristningen, og Forgotten Realms er en polyteistisk verden uten idéer om arvesynd. Jeg forstår at dette var et forsøk fra forfatteren om å skape en kontrast til det samfunnet Liriel er vant til, men jeg klarer ikke helt å tilgi hennes bastardisering av min kulturelle bakgrunn, spesielt noe så hellig som Tinget. Kontrasten blir for ekstrem og usannsynlig.

Videre utviser forfatteren en stereotypisk amerikansk (les: forenklende og fordummende) forståelse av europeisk historie gjennom Fyodors beskrivelse av Ruathyms samfunn. Kvinnene er en homogen masse som ikke kan tenke selv og kvinner med egne meninger er ikke noe mennene på øya er vant med. Ruathyms kvinner bryr seg ikke med politikk, styring og krig og foretrekker å overlate sånt til mennene. Liriels bemerkning om «So they are fools, what of it?» treffer med utmerket presisjon og jeg føler meg veldig som Liriel mens jeg leser boka. Elaine kunne hatt godt av å lese seg opp om vikingtidens dronninger så vel som deres konger, men det kommer altfor godt fram i denne boka at det har hun ikke.

Taktikkene til Ruathyms krigere er også helt uvirkelige sammenlignet med realiteten i vikingtiden. Vikingene var fryktede krigere, men ikke fordi de på magisk vis var fysisk sterkere eller flinkere til å slåss enn andre krigere rundt den tiden. De var fryktet fordi de var forræderske, slu og ytterst uforutsigbare. De visste når det var best å slåss og når det var best å la være. Idéen om ære handlet ikke om å løpe fram med sverdet hevet og et kamphyl på leppene, hvor den sterkeste var vinneren – i Håvamål er denne slags dumdristighet latterliggjort. I Tangled Webs, derimot, blir krigerne presentert som nettopp denne typen, enfoldige og så fokuserte på en ting at de ikke kan se alle de andre truslene rundt dem. Et lite innblikk i kongesagaene viser noe helt annet – en type politikk som svartalvene faktisk hadde respektert, om enn uten å ville innrømme det.

Det aller siste ved Ruathyms «viking» samfunn er deres fobi for magi. Vikingene, ifølge legendene, var godt vant med det. Runer, volver, seidmenn og spådommer var ganske så vanlige. Volva, spesielt, var godt respektert, en kvinne som kombinerte trolldom med sjamanisme og spåredskaper. Denne fobien virker derfor også veldig usannsynlig. Hadde samfunnet lignet mer på Skandinavia under renessansen (som var noe Norge gikk glipp av) eller opplysningstiden, da hekseprosessene herjet som verst, hadde det kanskje gitt mer mening.

Sånn som folket er presentert i denne boka virker Ruathym mer som en parodi på vikingene enn basert på dem. Det er åpenbart at forfatteren ikke har gjort hjemmeleksa si.

Med det sagt så er det fortsatt aspekter ved boka som gjør den like bra som forgjengeren. Liriel skuffer aldri, og det Ruathenske tvillingparet Dagmar og Ygraine gir leseren to forfriskende og interessante kvinnefigurer i en ellers kjedelig, litterær demonstrasjon av menneskekvinner. Sjørøveren Hrolf og sjamanen Ulf utviser visdom som ellers ikke er å finne i Ruathenske menn. Selv Ibn, som er en intolerant alvehater, imponerer. Utviklingen av forholdet mellom Liriel og Fyodor er både morsom og hjerteskjærende å følge med på, spesielt når den styres mot Lolth og hennes jerngrep om alveprinsessen. Liriels indre reise blir like så viktig som hennes ytre, og måten de blir flettet sammen på i boka veier heldigvis opp for mye av manglene.

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket