Så
kom vi da endelig til tredje og siste bok i Starlight & Shadows trilogien. Denne
var opprinnelig ikke planlagt, men etter nøye overveielse valgte Cunningham å
gjøre to bøker om til tre.
Dette
er jeg veldig glad for av to grunner. For det første gav tredje boken oss et
rikt innblikk i landet Rashemen og spesielt dens hekser. Hekser har fascinert
meg siden jeg var liten, og det at de er menneskekvinner gav meg noe som bok to
ikke gjorde – et forbilde. Dette forbildet heter Zofia, en gammel kvinne og
Fyodors bestemor. Den andre grunnen er at jeg følte at bok to ikke var den
egentlige avslutningen på serien. Gorlist var fortsatt en bit av puslespillet
og andre vesener hadde en del uoppgjort med alveprinsessen. I bok tre knytes
alle de løse trådene sammen, men åpner også opp for fremtidige eventyr.
Hovedpersonen
er fortsatt Liriel, og sammen med Fyodor reiser hun fra den vestlige ytterkant
av delkontinentet Faerûn til Rashemen, som er på den ytterst østlige. Gamle fiender
dukker opp underveis, Liriel oppdager en dypere hensikt ved ferden sin og
edderkoppgudinnen Lolth vever sin egen vev av intriger og forræderi. Windwalker
amuletten er veilederen for svartalven og hennes ledsager, men legger også
grunnlaget for alt det andre som skjer i fortellingen.
Rashemen
har aspekter av både slavisk og norrønt samfunn. Berserkere er deres fremste krigere og heksene kan til dels minne om volvene jeg etterlyste i forrige bok. Av
slaviske innslag er blant annet språkbruken og mytologien fremtredende. Både en
domovoi og en rusalka dukker opp i løpet av fortellingen. Rashemen har også sin
egen, unike mytologi i form av landånder ved navn telthor – et morsomt ord når
man fornorsker det – og hamskiftende vesener kalt uthraki som lurer og spiser
mennesker. I Rashemen er folket like mistenksomme ovenfor svartalver som i
resten av Faerûn, så Liriel har mer enn nok utfordringer og hanskes med.
Heksene,
lik Liriel, praktiserer også en kombinasjon av mystisk og guddommelig magi. Gudinnen
deres er trefoldig – jomfru, mor og gammel kone – ikke ulikt gudinnen i heksereligionen
Wicca. For heksene blir dette i tilfelle gudinnene Mielikki, Chauntea og Mystra
– jaktgudinne, moder jord og gudinne for magi. De er ikke like fremtredende i
boka som det Lolth er.
Windwalker
er veldig sammensatt. I tillegg til gamle fiender dukker det også opp to nye
venner som krever sine egne presentasjoner, og alle disse skjebnene flettes
sammen for å drive handlingen fremover. Dette kan skape en del problemer for
leseren, spesielt hvis vedkommende ikke kjenner til en del av figurene fra før
av. Jeg var så heldig at jeg gjorde det, men for de som er nye til Forgotten
Realms skjønnlitteraturen kan det fort bli forvirrende og kaotisk.
Min
absolutte favoritt i hele boka er faktisk Zofia. Liriel har jeg fortsatt en
forkjærlighet for, men som tidligere uttrykt ønsket jeg meg en menneskekvinne
som forbilde. Det fikk jeg. Zofia er slu, lur, pragmatisk og en vis og klok
leder. Som heks har hun magisk kraft – alltid et pluss – og hun ter seg med
feminin autoritet og verdighet. I heksene får Liriel se en helt annen måte for
kvinner å styre på, en som er basert på tillit og tålmodighet heller enn frykt
og forræderi. Liriels tanker rundt Zofia blir også omtalt med stor respekt og
ærbødighet da den gamle heksa minner henne om matriarkene hjemme i ren
kompetanse. Satt i politisk kontekst er dette faktisk et enormt kompliment, og
det igjen gjør meg enda mer begeistret for Zofia.
Jeg
er hovedsakelig fornøyd med boka, men det er en ting som trakk kvaliteten
nedover. Det dukket opp flere skrivefeil og inkonsekvent staving av enkelte
personers navn underveis, som dessverre distraherte fra en ellers fantastisk
fortelling. Dette er flaut for forlaget da det burde vært mer enn nok
korrekturlesere til å ta fatt i disse tingene. Det er også et sted i boka hvor
et av forfatterens egne notater angående et ord på svartalvisk dukker opp, og
det distraherte faktisk nok til å bryte opp i leseropplevelsen. Slurvete.
Alt
i alt vil jeg anbefale denne trilogien. Tingene jeg var plaget over trenger
ikke nødvendigvis påvirke andre like sterkt, og det kan fint hende at det er
andre ting ved historien som plager andre lesere mye mer. Det er ikke bøkene å
begynne med hvis du er ny til Forgotten Realms, derimot, men for mer erfarne
lesere passer de utmerket.
Nybegynnere,
frykt ikke – Elaine og andre FR forfattere har skrevet andre bøker som er mye
greiere å starte med. Kanskje dukker de opp på biblioteket en dag.
Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket
